Jeg er ikke en sånn nettverkstype

«Jeg er ikke en sånn nettverkstype», sa Kristian da jeg spurte om han ikke kunne ta kontakt med noen i den gamle bransjen sin.

Et drøyt år tidligere hadde han blitt nedbemannet fra sin arbeidsgiver gjennom 18 år i en bransje i stor omstilling. Nå var han 53 år.

Kristian var sint. Klart han var sint!

Under det sinte lå sorgen. Tapet av jobben, tapet av kollegaer som hadde blitt gode venner, tapet av fellesskapet og den gode følelsen av å kunne bidra – være til nytte.

Og under der igjen lå frykten:

Er jeg verdt noe?

Er kompetansen min verdt noe?

Hvordan skal jeg klare meg når sluttpakken er brukt opp?

Tenk om jeg ikke klarer å skaffe ny jobb!

Når frykten fester grepet

Frykten holder oss fanget i negative overbevisninger eller etablerte sannheter.

Kristian argumenterte sterkt for en rekke årsaker til at det var klin umulig for ham å komme i jobb igjen.

Frykten fikk næring da han ikke ble invitert til intervju etter de tre søknadene han hadde sendt.

Nå forsøkte han så godt han kunne å overbevise meg også om at det var sant:

• Jeg har blitt for gammel, ingen ansetter noen over femti lenger.  
• Jeg har vært for lenge uten jobb nå, det nytter ikke. 
• Jeg får aldri en jobb når de finner ut at jeg fikk sparken fra min forrige jobb.
• Arbeidsgivere ansetter ingen uten mastergrad i dag. 
• Min kompetanse er helt utdatert nå, den kan ikke brukes noe sted.

«Det er jo håpløst for en på over femti å skaffe seg ny jobb nå om dagen, det er bare å følge med i nyhetene: Det er ingen som vil ha en gubbe på femti pluss som har fått sparken».

Kristian satt med armene i kors over en robust pondus og så meg rett i øynene.

«Det er jo sånn – du vet det du også.»

Jeg kjente på håpløsheten. Den var sann for Kristian, men den måtte ikke bli sann for meg.

«Jeg trenger at du tror at det er mulig», sa jeg. «JEG tror det er mulig. Men det blir lettere for oss begge hvis du også tror. Også kan du slutte å tro på alt av nyheter, det er ikke sant at de over femti ikke klarer å komme i jobb igjen. Da har de ikke vært hos meg», sa jeg, og følte meg litt for eplekjekk akkurat der og da.

Men jeg hadde behov for å støtte Kristian og gi ham håp. For jeg visste at det var mulig, også for Kristian å komme seg i jobb igjen. Han trengte bare å tro det selv først, OG kanskje teste en ny jobbsøkerstrategi.

«Vet du at rundt halvparten av alle jobber som blir besatt til enhver tid ikke lyses ut offentlig?» spurte jeg. «Mange arbeidsgivere finner nye medarbeidere gjennom eget eller ansattes nettverk – eller ved at kandidater tar direkte kontakt med dem.»

«Jeg er ikke en sånn nettverkstype». Kristian parerte kontant med nok en overbevisning. Han syntes nettverking hadde blitt noe utspekulerte greier:

«Før i tida kunne man bare invitere seg selv på en kaffe! Man stakk innom en arbeidsgiver og sa at man var interessert i å ta i et tak».

«Men er ikke det å nettverke da?» spurte jeg.

Kristian var slett ikke overbevist. Han trengte en god grunn til å invitere seg selv på en kaffe.

Et sterkt hvorfor.

Nettverking på din måte

I arbeidet med å sette karrieremål bruker jeg ofte Disney-modellen. Den innebærer at du får slippe til både din egen indre Drømmer, Kritiker og Realist for å vurdere ulike jobbalternativer.

Drømmeren til Kristian hadde vist ham et bilde han ikke klarte å få ut av hodet:

Kristians hobby og store lidenskap var båt, spesielt seilbåter.

«Ah, tenk å få jobbe med båt resten av karrieren da, det hadde vært noe!»

Kristian smilte i skjegget, strakte armene bak hodet og sukket dypt i pondusen.

Her var det en gnist!

Før han rakk å skyte ned den tanken som umulig eller tåpelig, kastet jeg meg begeistret på:

«Ja, det hadde kledd deg! Kan du ikke forhøre deg litt med folk i båtforeningen da?»

Det viste seg at Kristian hadde et stort nettverk av båtentusiaster som var like hekta som han selv.

Kristian hevdet hardnakket at han ikke var en «sånn nettverkstype». Jeg vet ikke hvordan han hadde forestilt seg en typisk nettverkstype, men brått var han blitt en selv.

Etter noen telefoner og kaffekopper med likesinnede, fikk han høre at en i dette miljøet, som drev et selskap med kjøp og salg av båter, var på jakt etter en båtmegler. Skulle han våge å ta kontakt?

Kristian våget.

En uke tok det, fra han tok den telefonen til han signerte arbeidsavtalen.

I dag jobber Kristian med sin store lidenskap og klyper seg gul og blå i armen.

Det viste seg altså at Kristian var helt rå på å nettverke! OG det skaffet ham ny jobb! Det eneste han trengte å gjøre var å redefinere konseptet «nettverking» i sitt eget hode.

Fra en forestilling om at nettverking kun var for utspekulerte kamerater i Gutteklubben Grei, forsto han at den gode gamle kaffekoppen fungerte helt utmerket i dag også.

Han fant sin måte.

❓ Hvilke forestillinger har du om hva det betyr å nettverke?

❓ Hindrer disse forestillingene deg fra å teste det ut?

❓ Hvordan kan du nettverke på DIN måte?

❓ Og hva om du kan gjøre det litt gøy, hyggelig eller lekent?

Er du utrygg? Kan du gjøre som Kristian?

Øv deg først i trygge omgivelser. Du trenger ikke å hive deg utpå dypet før du har lært noen svømmetak, eller klarer å holde deg flytende i det minste. Du trenger heller ikke å ringe lederen i Drømmebedriften før du er litt varm i trøya.

Tren på å ta noen trygge (nok) telefoner og drikk noen trygge (nok) kaffekopper først.

Fortell at du er på jakt etter noe nytt å gjøre. Be om råd. Lytt og vær åpen for tilbakemeldinger.

Forhør deg om vedkommende kjenner noen som du kan ta en prat med.

Når snøballen begynner å rulle vil den på et tidspunkt bumpe borti et menneske som kan sette deg på sporet av en ny jobbmulighet.   

Og du: Husk at du også alltid har noe å bidra med inn i relasjonen. Del noe du vet at den andre setter pris på.

Det trenger ikke være mer enn et smil og en takk.

Lykke til💚

PS: Vil du lese mer om hvordan nettverking kan føre til jobbmuligheter? Da må du lese dette: Bli den forutbestemte kandidaten! (winnemutvikling.no)